Første tiden i Kambodsja

Åpen versjon

Yes, det stemmer. Vi har landet. Og vel så det!

I skrivende stund har vi vært i Kambodsja i 3 uker, nøyaktig. Det har vært en berg-og-dalbane av følelser, fantastisk og forferdelig om hverandre. På vei fra flyplassen til huset vårt kom første skjær i sjøen: megleren ringte og beklaget at vi dessverre ikke kunne komme i hus denne kvelden, men ta inn på et hotell så lenge. Det er lett å si det, til 10 personer på nyttårsaften, med 450 kg bagasje og jet lag av en annen verden! Heldigvis kunne sjefen til Hilde trå til, og etter litt forhandling, fikk vi komme til huset likevel. Det var gørrskittent! Eieren hadde lovet å vaske før vi kom, med det var tydeligvis ikke skjedd, så første natten børstet vi det tykke laget med støv av fire senger, la på laken, laget en liten sti fra badet til senga, dusjet, lukket øynene og lot som om vi ikke kunne se resten av skitten. Den, og de påfølgende nettene sov vi ca tre timer hver natt, og ikke mer. Nå kan jeg se tilbake og le av det, men der og da var det ikke morsomt.

Jeg blir stadig slått over hvor annerledes det er å være i langtidsmisjon kontra korte misjonsturer. På teamtur er man liksom: PÆM! Rett i tjeneste! Det er intenst, det er moro, det skjer masse hele tiden. Man lærer bøttevis på kjempekort tid og man er ekstremt «på» hele tiden. Dører åpner seg og folk åpner seg, man har et tilrettelagt program og en agenda man må følge relativt slavisk for å kunne rekke alt man har satt seg fore, og Guds nærvær er tydelig.

I langtidsmisjon er overgangene langsomme og overveldende. Vi brukte over et år fra vi bestemte oss for å reise til vi faktisk kom oss av gårde. De siste månedene måtte khmer-kurs vike for pakking og vasking, og etter å ha forlatt huset bodde vi først ei god uke hos venner, så ni dager hos mine foreldre, og hele tiden var det alt for mye å gjøre og alt for dårlig tid og helse til å få unnagjort alt som måtte ferdigstilles.

Frem til oktober-23 hadde vi kun møtt åpne dører og oppmuntringer, bønnesvar og motivasjon. Oktober 2023 var da Pagna opplevde at hjertet hans myknet for khmer-folket, og han for første gang identifiserte seg som khmer. “Jeg er Kambodsjaner, og jeg skal hjem og tjene mitt folk.” Fra det øyeblikket var det ingen vei tilbake - og da var det akkurat som om alt snudde. (For eksempel da vi, 30 dager før avreise, ved en tilfeldighet, oppdaget at flybillettene våre måtte kanselleres av reiseoperatøren, og etter 5 dagers hardt arbeid og bønn, klarte å anskaffe nye billetter - men 90.000kr dyrere!) Fra november og utover var det masse kamp og motstand og hindringer og sorg og stress og dårlig tid og slit! Det er som om Gud sparte oss for all slik motstand det frem til vi var helt, helt, sikre på at dette var det Han ville for oss.

Gud er så god, og Han er så trofast.

Vi fikk mye fint også. Vi fikk gode avskjeder med venner og familie. Vi fikk en fin julefeiring. Vi fikk snø og minusgrader og ferdige middager og julepyntede mellomstasjoner. Tusen takk til familiene som stod for det! Og takk til alle dere som hjalp oss med kjøring og pakking og vasking og arrangering av avskjedsfest! Og de nye billettene var mye bedre. Vi fikk med mer bagasje og returbilletter til Norge med fleksibel dato, så alt ordnet seg jo.

Nå har vi vært her i tre uker.

Det er …. annerledes. Det er varmt, fullt av mygg, god mat, kaotisk trafikk, spyling i istedenfor dopapir, billig arbeidskraft og upålitelige tidsskjemaer. X)

Vi hadde hørt flere si at når man reiser ut som misjonær, opplever mange først en «turistfase» - der alt er fantastisk og spennende, så en «frustrasjonsfase» - der alle utfordringer kommer klart til syne, og så en «tilpasningsfase», der man begynner å beherske alt det nye i livet sitt. Jeg hadde gledet meg til den første fasen, men da vi kom ned hit, oppdaget jeg ganske snart at den må vi ha brukt opp da vi var her som turister i 2022. Vi hoppet rett inn i frustrasjonsfasen! Vi sov ikke de første fem nettene, huset vi skulle bo i var skittent, umøblert og fullt av mygg, avføring ble ikke fast før etter nesten to uker, og varmen gjorde at barna nesten ikke orket å være utendørs de første dagene (vi kom jo fra -10 grader!), mat kunne vi ikke lage hjemme før 19. januar(!) og beina til Hilde var så hovne og fulle av myggstikk til slutt at hun så aldeles syk ut!

Da jeg hadde min fjerde søvnløse natt, ropte jeg ut til Gud (inni meg, ville jo ikke vekke hele huset!) «Herre, tal til meg!» Alt inntil da hadde vært frustrerende og vanskelig. Da ble jeg bare vist ett enkelt ord, på engelsk:

COMMITMENT.

Ordet bare hang i luften foran meg, som om Gud ville at jeg skulle ta og kjenne på det, smake på det og huske det. Jo, vi har sagt at vi vil dette. Er vi villige til å binde oss til våre løfter? Jeg ble liggende og be over dette, og be om at Herren skulle hjelpe meg - så våknet Pagna ved siden av meg. Han våknet av at han selv bad «Ja, Gud! Jeg VIL dette! Jeg vil virkelig. Det føles ikke sånn, men jeg vet at dette er det jeg vil. Jeg er villig. Jeg vil ha helsen min tilbake. Jeg vil leve her i Kambodsja. Jeg vil elske Kambodsjanerne. Jeg vil få dette til å fungere. Jeg vil, jeg vil, jeg vil!» Da vi delte hva vi hadde bedt over, hver for oss, så vi tydelig hvordan Han leder. Dagen etter var jeg på jobb og vi hadde lovsang og andakt, da var det ei som sa: «You will lead the charge». Det traff meg, for det var som om det kom sammen med ordet jeg hadde fått dagen før. Dette er i Guds hender. Herren skal lede inntoget, jeg trenger bare å følge. Men jeg må virkelig dedikere meg til det. En general kan ikke ri ut i kamp med en hær som bare følger «hvis de føler for det». Han er avhengig av at soldatene faktisk er så dedikerte at de vil følge Ham, selv om det ser vanskelig ut. Men vi er ikke alene. Det er ikke vi som rir først. Vår jobb er bare å følge, og stole på at dit Han leder, er rett vei.

Vi bor i et stort hus i et fint nabolag. Det er trygt og godt. Mange misjonærer bor her, og du kan faktisk kjenne det i ånden når du går fra den ene siden av nabolaget til den andre, at luften liksom “letner”! Barna kan springe inn og ut til hverandre, og alle misjonærene har en egen messenger-gruppe, der det er lav terskel for å spørre om hva som helst. Nøyaktig det stikk motsatte av sånn vi sa vi ønsket å bo. Vi besøkte faktisk dette nabolaget (!) i oktober 2022, og sa til hverandre at “vi skal ikke bo på et sånt sted”. Men tre ganger gav megleren oss feil adresse på google maps, og så endte vi opp nøyaktig det stedet hvor vi sa at vi ikke ønsket å bo. Vi måtte bare le da vi fant ut det. For Herren tar vare på sine. Vi innser det nå, at vi har hatt så stor glede av og behov for fellesskapet her. Det hadde vært så mye vondere å flytte om vi hadde vært “helt alene” som eneste utlendinger uten peiling i et nytt land.

Men vi bor her med en bismak. Dette er jo ikke dem vi er kommet hit for å tjene. Det er fantastisk i overgangsfasen, men det er så annerledes enn kambodsjanere flest lever. På mandag opplevde både Hilde og Pagna (hver for oss, mens vi var på forskjellige steder!) å bli slått av enorm sorg og frustrasjon over forskjellene her. Mange av de rike kambodsjanerne, ser ikke de fattige en gang. De er tjenere, fabrikkarbeidere, sjåfører, gateselgere. Usynlige budbringere som kommer med mat eller transport dersom du bestiller via app. Vaktmannsskapet til nabolaget vårt bor i et eget, skjult “slumområde” rett på innsiden av gjerdet. Bruker dagene til å passe på at det ikke kommer uvedkommende inn i nabolaget. De fleste tuktuksjåførene vi sitter på med, sover i tuktuken sin om natten. Men du verden som de ser hverandre. “Kan du ikke bare sette moppen din her, så du får bedre plass til den?” spurte Pagna ei av jentene som kom og tok nedvasken for oss. Hun og teamet hennes hadde stått på en hel arbeidsdag for å gjøre huset beboelig (ikke på vå regning, altså). “Åh, nei bror, jeg vil ikke skitne til tuktuken hans”, svarte hun, med største selvfølge. Det hadde vi ikke engang tenkt på. Hun passet godt på, så hun ikke skulle være noen byrde for tuktuksjåføren da de reiste.

Mandagen, da vi ble slått sånn av forskjellene - og det for første gang virkelig gikk inn på oss (selv om vi har vært klar over dem lenge før vi kom!), var det dette ordet som kom til oss:

“Bevar ditt hjerte fremfor alt du bevarer, for livet utgår fra det.” Ordsp. 4:23.

Vi må ikke glemme at vi er her for å tjene, ikke for selv å bli tjent. Vi må ikke la oss lure, selv om vi bor blant masse utlendinger, til å tro at dette er verden. En gjennomsnittelig nordmann er ekstremt rik i verdenssammenheng. Men man glemmer det så lett, fordi man aldri ser ekstrem fattigdom på nært hold. Her er det utrolig synlig på alle kanter, og likevel så lett å bli blind for det. For det gjør for vondt å se. Mange av de fattige i Kambodsja lever av å sy klær for Hennes og Mauritz, så nordmenn slipper å betale så mye for nye gensere. Vakten som alltid smiler og vinker til barna våre på vei inn og ut porten til nabolaget, kunne aldri hatt råd til å bo i et av husene han passer på.

Vi prøver å være noen av dem som ser dem inn i øynene, som alltid sier takk for turen, som betaler med bøyd hode og begge hender, som spør etter livshistorier og som gir mer enn vi må. Vi vil at de skal merke forskjell. Og så snart vi kan litt mer språk, håper jeg vi kan gjøre mer.

Noen av de beste tingene med å være her:

- Oum Sarin. Pagnas tante, som helt tydelig har gaver som kjærlighetsspråk, og ikke vet grenser for hva godt hun kan gjøre for oss hver gang vi kommer på besøk, og som sender oss meldinger og sier hun savner oss hvis vi ikke har vært der på ei uke.

- Frukt! Mat! Mango, vannmelon, grilla kjøtt… Naaaam!

- Tuktuker, romoker og andre digge fremkomstmidler som er lett tilgjengelige alltid

- Miljøet i nabolaget og på skolen til Hilde

- Kambodsjaneres åpenhet og villighet til å dele, prate og vise frem sitt eget liv.

- Varmen og været. Vi er midt i tørketiden nå, så det regner ikke. Bare ikke. Noen sinne. Men siden vi lever med innlagt vann og strøm, gjør det oss ingenting.

- En av de eldste kommenterte her om dagen: “Det er så lett å høre fra Gud når vi er så avskåret fra all hverdag og alle andre inntrykk. Vi merker så godt at vi er “i fronten”, og at vi er så 100% avhengige av Ham, både på godt og vondt. Og da er det så mye tydeligere når Han taler til oss.”