Hvordan ville barna reagere på dette…?
Åpen versjon
Vi mennesker pleier å synes at Gud har alt for god tid og tålmodighet. Vi vil ha de tingene vi ber om nå, umiddelbart - men Han lar oss vente. Denne gangen var det Han som skyndet på oss.
Februar har vært overveldende. Hvis du lurer på hvorfor du ikke har hørt noe fra oss på en stund, er svaret så enkelt. Å etablere en hverdag virker så lett, men det er ikke det i et land der alt er så annerledes enn vi er vant med. Hva som er dyrt og billig er snudd helt på hodet i forhold til Norge. Mat er annerledes. Barna har hjemmeskole. “Ukeshandel” må deles mellom 3-4 ulike innkjøpssteder, noe som tar masse tid. Solen styrer når folk står opp og når de er sosiale. De fleste fritidsaktiviteter skjer før kl.16. Alle spiser middag etter solen har gått ned kl.18. Mellom 16-18 er det fullt av barn ute og leker i gatene og i parken. Det er så mange inntrykk at når klokken er 20 er vi helt utslitte hele gjengen, selv om vi sover en times tid når dagen er på sitt varmeste. Innimellom får vi uventet besøk av slektninger eller mennesker vi har kommet i kontakt med, og må endre alle planer ut fra det…
Rett etter vi sendte ut forrige nyhetsbrev i slutten av januar, opplevde vi begge at Gud utfordret oss… på å bli her lenge. Det var ikke en avgjørelse vi hadde planlagt å ta før om et års tid, men hver for oss, opplevde vi at Gud presset på i at vi måtte lande en avgjørelse. Uten at vi hadde nevnt det for hverandre, hadde vi begge lest Jakobs brev, og stoppet litt opp ved «(…) den som tviler, ligner en bølge på havet som drives og kastes hit og dit av vinden.» (Jak 1:6b). Flere andre ting skjedde parallelt. Vi har begynt å se hva Herren vil vi skal bidra med i dette landet, og det er noe som kommer til å ta tid å plante. Vi kan ikke bruke 18 måneder i «vent og se»-modus først. Vi må komme i gang.
Så da bestemte vi oss
for å bli her
på ubestemt tid.
Jeg (Hilde) sa opp begge jobbene mine i Norge, vi sa opp telefonabonnementene til barna og la ut bilen for salg. Først da vi hadde gjort dette, innså vi hvor mye vi faktisk har tvilt og drøyd, hatt en fot i båten og en fot på brygga… Det kunne aldri fungert i lengden. Men hva ville barna si til dette? Vi vet jo hvor mye de (og vi) savner alle hjemme i Norge. Vi gav dem først ei uke til å tenke og be og søke Herren. Da vi endelig samlet dem og fortalte at vi hadde bestemt oss for å bli boende i Kambodsja lenge, var ingen av dem særlig overrasket. De hadde skjønt det lenge før oss, og gikk bare og ventet på at vi skulle si det offentlig!
Samtidig er savnet etter venner og familie sårt. Det er trist å være så langt borte fra dere alle. Selv om vi har flotte mennesker rundt oss, tar vi stadig oss selv i å føle oss ensomme. For meg var det tungt å si opp jobbene mine, både på skolen og i menigheten i Norge. Det var ikke vanskelig å ta valget, for jeg visste så godt at tiden var moden, men det var vondt likevel. Har jobbet der i henholdsvis 15 og 10 år. Så noen tårer falt. Og så fikk jeg øye på armbåndet mitt, og ble minnet om i hvor stor grad Herren har endret mine planer opp gjennom, og hvor verdig Han er min tillit.
I synet jeg så i 2005, den gangen Gud sa jeg skulle gifte meg med Pagna, kom han ut av et hus på påler. Jeg gikk alltid ut fra at bildet var fra Afrika et sted - men pålehus er en asiatisk greie, ikke en afrikansk en. Gud har nok alltid tenkt at vi skulle hit!
En søndag vi var ute og gikk tur med barna, forvillet vi oss inn på et buddhistisk tempelområde, som en rik mann og hans mor hadde ønsket å bygge som avbildning av paradis, før de døde. Tempelarbeiderne hanket oss inn, og viste og fortalte om hvordan åndene snakker til dem og ber dem om mat og drikke og røkelse og alt de trenger. Barna gjorde store øyne, for midt i den ene tempelbygningen stod en stor gullkalv man kunne be til. Foran den var en tom glasskiste, der den avdøde hadde ligget og råtnet helt til det kun var ben igjen. Barna får definitivt et møte med buddhismen her, som de ikke ville blitt eksponert for i Norge.
Forrige uke døde svigerfaren til en fetter av Pagna, så dermed ble vi plutselig bedt i begravelse. To dager på rad var vi på plass rundt enormt pyntete bord og nydelig mat, hørte på høy kambodsjansk musikk og chanting fra buddhistmunker. Samtidig fikk vi anledning til å snakke med slektninger om synet på liv og død, og de ble enormt takknemlige for at vi kom. Igjen og igjen takket de for at vi, som kom helt fra Europa, ville dele sorgen med dem.
Se og se. Lære og lære. Lytte og lytte. Være der folk er. Våge å ta samtalene. Invitere hjem folk man møter. Nye ord. Nye smaker. Nye venner. Slektninger og storfamilie. Arbeid og hvile. Grønnsaker kjøpt på marked uten et eneste ord engelsk ytret, vasket godt i eddikvann og spist uten å bli syke etterpå. (Seier!) Lange samtaler med ulike kambodsjanere, hjelpearbeidere og familiemedlemmer. En fattig familie vi kunne sende til et legesenter der vi vet at behandlingen de får er ekte. Solnedgangslek og hjemmeskole. Enda et knust glass på flisegulvet (tenkt at det skal være så vanskelig å finne plast-tallerkener i et land der man kun har flisegulv!). Kakerlakkfeller og myggspray. Khmer-menighet og utlending-menighet annenhver søndag. Ut med kald drikke til de 5-6 som jobber med søppelbilen. Klemmer uten hudkontakt. Konkylier og catfish istedenfor torsk. Joggeturer i mørket. Tre valutaer i hodet. Bønn i munnen på hverandre. Grønn appelsin, gul vannmelon og “nyttårsfeiring” tre ganger i året.
Jeg lurer på når alle slike ting kommer til å føles helt normalt.
En visjon vokser frem
Da Pagna delte tankene sine for meg første gang, ble jeg så rørt at jeg slet med å snakke. Tårene bare trillet, for det var som om han satte ord på den sorgen jeg hadde båret på i ukesvis på vegne av det kambodsjanske folket, og forskjellene her. Ikke det at vi ikke vet om mange andre behov, men da han forklarte hva han hadde gått og tenkt på, var det som om alle puslespillbitene fra tidligere erfaringer, utdannelse og tunge livslærdommer bare klikket på plass. Mer om dette under.
Når vi deler visjonen for enkelte kambodsjanere, viser det seg at mange sitter med samme lengselen som vi har opplevd at Gud har plantet i oss. Ikke nok med det, men det viser seg at flere av dem vi har snakket med, innehar spisskompetanse på områder som kan komme til å bli avgjørende fremover! Disse nøkkelpersonene er ikke folk vi har søkt opp, men det er mennesker som selv har bedt om å få komme på besøk. Folk som sier «dette er det jeg har lengtet etter og ventet på!», og som viser seg å være nøkkelpersoner som har enten kontakter vi trenger, kompetanse i forhold til skolesystemet, erfaringer fra organisasjonsarbeid i Kambodjsa, politikk og økonomi, for å nevne noe…!
Vi spinner etter å komme i gang, men samtidig holder vi på bremsen, spesielt i forhold til Pagnas helse. Han er veldig flink til å ta ting rolig og porsjonere ut arbeidet etter evne nå i begynnelsen. Det kommende året skal grunnlaget legges og prosjektet bygges, og vi må pendle litt mellom Norge og Kambodsja for å få det til. Så til dere som gleder dere over slike nyheter, så kommer vi til Norge et kort opphold i desember-januar 2024, og så et lengre sommeren 2025.
Det er ufattelig for en nordmann hvor store forskjellene er mellom fattig og rik her nede. Vi visste mye av dette fra før, men det er ikke det samme som å kjenne det på kroppen. Vi lever midt i en kultur der alle over 50 er dypt traumatisert, noe alle vet men få snakker om. Psykologi og terapeutisk legedom har de ikke hatt kapasitet til å begynne så smått å innføre (kun i akademia foreløpig) før nå - det er langt fra utbredt i noen lag av befolkningen. Ære/skam kulturen sitter dypt og man «har kun seg selv å takke» for sin egen livssituasjon, god eller dårlig. Ble du “født med sølvskje i munnen” (født rik og priviligert), har karmaen din fortjent det. Likeså om du vokser opp i slummen. Det er så mottsatt av den nordiske tanken om ydmykhet, likhet og nestekjærlighet som tusen år med kristendom har plantet i kulturen vår. Forståelig nok, gjør man alt man kan for å klatre oppover, i en slik situasjon. De aller fleste her har forstått at nøkkelen til sosial mobilitet og et bedre liv, er utdannelse.
Når kambodsjanere hører at barna våre “ikke går på skole” (de har hjemmeskole) detter mye av respekten deres rett i gulvet. “Hvordan går det an å bry seg så lite om barna sine?!” For kambodsjanere, er skolegang det absolutt viktigste som finnes. Dessverre er det også noe av det dyreste.
I Phnom Penh kan du få tilbud om alt fra gratis skolegang (offentlig) til skole som koster til 20.000kr-600.000kr per elev, hvert år. De private skolene er svært varierende - de fleste heter noe med “international” og har undervisning på engelsk, fransk, japansk eller kinesisk, i tillegg til, eller i stedenfor, nasjonalspråket khmer. (Men dette er absolutt ikke noe kriterie for at de har god pedagogikk.) Prisen på skolen følger ofte pensumets anerkjennelse. Flere sender barna sine på mer enn én skole (f.eks. engelsk skole fra kl.7-11:00, fransk skole 13-16:00.), for å være sikker på at de “lærer nok”. Flere av de internasjonale skolene er ekstremt dyre - 200.000kr i året per elev som gjennomsnittspris for en “god skole”. De kambodsjanerne som har råd til det, sender gjerne ungdommene til Australia, fordi der er “de aller beste skolene”. Å sette seg selv i gjeld for å ha råd til å sende barna på skole, er helt normalt.
Dette knuser hjertet mitt. For det gjør forskjellene så enormt mye større enn de hadde trengt å være.
Skole burde være gratis!
Den offentlige (og gratis!) skolen her, har alle som har råd til å gjøre det, gitt opp. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Som eksempel kan jeg nevne at den lokale offentlige skolen der vi bor, har litt over 2.000 elever på en bygning som bare har plass til halvparten om gangen. (Halve elevmassen går på skolen fra 7-11:00 og andre halvdelen fra 13-17:00). Som du ser i posten nedenfor, fikk skolen donert lys av en taiwansk giver for noen år siden - før det, var det vanlig at elevene slet med å jobbe når det regnet, for da ble det for mørkt. De har fire toaletter. Fire. De tilbyr ikke mat på skolen, flere av barna har ikke spist frokost før de kommer. I 2017 hadde få av barna sko på føttene.
En lokal lege fortalte meg at selv om de har vaksineprogram og fattige barn får vaksiner gratis, mangler ofte de offentlige klinikkene utstyr/kompetanse til å kunne oppbevare vaksinene ved riktig temperatur (noe som gjør at de ikke virker).
Likevel kjenner vi flere kambodsjanske barn som er blitt tatt ut fra selv den offentlige skolen fordi foreldrene trenger at barna heller tjener penger. Dermed mister barna selv den utdannelsen de kunne fått. Selv om utdanning kan gjøre at barna dine kan forbedre livene sine om ti år, er dette fullstendig irrelevant dersom man ikke har råd til å fø familien denne uken.
Vi tror vi at vi har kommet til dette landet for å starte en skole.
Ikke en vanlig skole, men en “family-school”. Vi ønsker at den skal være kristen, gratis, og like opptatt av å investere i familien som å gi barna en god utdannelse. Vi ønsker å gi barna mat, tilgang til helsehjelp, og ikke minst, gjøre familiene til aktive deltagere i barnas liv. Selv om skolen ikke skal koste penger, ønsker vi at et kriterium skal være at foreldrene må engasjere seg. Ikke alle har ressurser til å følge opp barna med lekser, men de må kunne delta på dugnader, møte på kurs og selv vise en villighet til å endre egne levevilkår. Det finnes nok av kambodsjanere som er villige til å legge inn innsats dersom de bare blir gitt en mulighet, men det finnes også svært mange av dem som gjerne sender barnet til en skole, men ellers ikke har noen interesse i å endre eget liv, enten det gjelder å verne om parforholdet, ta grep om hygiene, endre eget rus-forbruk eller skape et hjem som setter ærlighet og omsorg som ideale. Med en slik hjemmesituasjon er det vanskelig å virkelig hjelpe barna. Vi ønsker å hjelpe de familiene som vil hjelpe seg selv og er villige til å sette inn innsatsen det vil kreve, men som mangler midler, kompetanse og kontakter til å klare å hjelpe seg selv ut av den negative spiralen.
Et viktig kriterium er at skolen må være så god at vi vil sende våre egne barn dit. Vi drømmer om en skole der barna kan snakke og leke på engelsk og khmer om hverandre, og der misjonærbarn og barn fra fattige familier kan trives sammen, uten å måtte sette opp kunstige skiller på grunn av deres bakgrunn. Flere misjonær-ungdommer vi kjenner er født og oppvokst i Kambodsja, men kan omtrent ingenting av språket fordi de kun har internasjonale venner fra internasjonal skole (der kun de som har råd kan søke). Misjonærbarna burde leve tettere på kulturen de er en del av, mener vi, mens kambodsjanere burde få del i den verdenen av fantastiske mennesker, ressurser og verdier som misjonær-familiene bringer med seg. Mens de fattigste familiene kanskje vil ha nok med å investere i egne liv, vil vi kreve av misjonærene at de får gratis skoleplass mot å investere i skolen gjennom å skaffe sponsorer, undervise, hjelpe med IT, markedsføring eller på andre måter bidra med de gavene de har mulighet til. Vi har enorm respekt for de andre som er ute og all kompetansen de har. Tenk om denne kunne blitt kanalisert så både misjonærbarn og kambodsjanere kunne fått utbytte av en felles plattform!
Etter å ha jobbet sammen i 10 år som barnepastorer og jeg 15 år som lærer på en kristen skole, har jeg sett og erfart at man aldri kommer så tett på barna i en menighet (som kanskje treffer barna noen få timer i løpet av en måned), som man gjør på en skole (der elevene kommer hver dag, og man har mange timer med dem, år etter år). I tillegg har jeg lært mye om hvor viktig faktor hjemmemiljøet er i forhold til hvor langt et barn kan nå. Hvor viktig det er at foreldrene er positive til, og aktive i barnas læring. Jeg tror vi kan nå lengre med evangeliet gjennom en kristen skole som ønsker å bidra til samfunnet og forme familiene enn vi kan gjøre gjennom tusen gode søndagsskole-opplegg.
Det mangler ikke på utfordringer, eller motargumenter mot det vi ser for oss. Vi hører f.eks. rykter om at myndighetene holder på å stramme inn regelverket for godkjenning av nye skoler, og at det er rå konkurranse om elevplasser, og at nye skoletilbud ofte ikke er like velkomne, selv ikke blant humanitære organisasjoner.
Hvorfor skulle Gud kalle en mann som er så syk at han ikke engang kan lage sin egen mat eller gjennomføre telefonsamtaler i Norge, til å stå i bresjen for et slikt arbeid? Har ikke en åttebarnsmor mer enn nok med å jobbe som lærer og ta seg av sin egen familie? Hvem er vel vi?
Det lurer vi på også. Men Herren ser ikke til det ytre, Han ser til hjertet. (1. Samuelsbok 16:7)
Dersom du ønsker å stå med oss i bønn, og motta litt mer detaljerte nyhetsbrev med mer sensitive opplysninger vi ikke kan legge ut offentlig, klikk her.
Dersom du ønsker å bidra til å gjøre visjonen vår virkelig gjennom å støtte oss økonomisk, klikk her.
Kunne du tenke deg å bidra med kompetanse, jobbe ved skolen (Vi håper på oppstart 2026/27), komme som volontør eller på andre måter hjelpe oss med dette, ikke nøl med å ta kontakt!
Sist, men ikke minst… Del gjerne videre med andre du tror kan være interessert!
