Historier, planting og vanning
Denne damen kom bort til oss mens vi snakket med noen andre, fordi vi hadde mange barn. Da vi fortalte dem om hvordan Herren kalte oss til Kambodsja, satte hun seg nærmere og nærmere, og gikk ikke hjem før vi brøt opp. Vi håper vi får mulighet til å treffe henne igjen neste gang vi er i landsbyen hennes!
Jeg skulle ønske jeg turde å publisere historiene til menneskene vi snakker med her nede.
Det er så mange dypt tragiske sjebner, mennesker som har mistet alle bedriftene de eide før covid, og nå såvidt klarer å skaffe mat på bordet og skolegang til barna. Mennesker som ønsker å tro på Jesus, men er redde for å bli døpt i frykt for å miste ekteskap og bli avskåret fra familien. Mennesker som ikke lenger kan ha barna på skolen fordi en av foreldrene er blitt syke og må bruke alle pengene sine på medisiner. Mennesker fra Vietnam som bor på husbåter på vannet, fordi de ikke har rett til fast eiendom, selv om de har bodd i Kambodsja i generasjoner. Mennsker som har mistet alle søsken og egne barn på de grusomste måter under Røde Khmer. Mennesker voldtatt som 11-åringer. Det er historier som skjærer i hjertet. Jeg er redd for å skrive historiene deres ned i detalj, fordi de er så lette å spore med dagens internett. Men det er også mange historier som gjør oss glade. Historiene til dem som har klart seg, dem som har bygget seg opp, som i dag lever i fred og frihet på grunn av Jesus, på grunn av skolegang eller på grunn av vilje av stål og en arbeidsmoral av en annen verden. Mange av dem ville hatt en helt annen historie å fortelle hvis det ikke hadde vært for den éne relasjonen, den éne organisasjonen eller det éne møtet de fikk, som endret kursen og livet deres for alltid.
Alle trenger å bli båret på et eller annet tidspunkt i livet.
Hvem er du kalt til å bære?
Det er få ting som gjør meg mer ydmyk enn å tenke på at Herren har valgt å kalle oss til Kambodsja. Hvem er vi liksom, til å bli utvalgt til å skulle stå i front i verdens viktigste oppdrag? Det gir meg frysninger langt nedover ryggen. At vi skal få være noen av dem som gir håp og nye verktøy til dette folket, så det kan bli flere av de gode historiene enn de dårlige. For det jeg ser gå igjen, er at så mange av dem som har kommet seg ut av fattigdommen og håpløsheten, ønsker å hjelpe andre med det samme. På den måten blir ringvirkningene av misjon og utviklingshjelp så uendelig mye større enn dem man først når. Det gir trygghet for oss som av og til føler at det vi bidrar med, er så lite. “Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst. Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner. Bare Gud er noe, han som gir vekst.” skriver Paulus i 1. Korinterbrev 3:6-7. Så selv om vi ikke er spesielle, skal vi ikke se smått på øyeblikkene der historier deles, språk læres, planer legges eller drømmer blir til - for i Guds hender, kan det bli så uendelig stort.
Uansett hva vår rolle er, er det kun Gud som kan gi vekst.
Hva om ingen planter? Hva om ingen vanner? Ikke si at det Herren har gitt deg å bidra med, er for lite! For hvordan skulle noe vokse frem, om ingen brukte de frøene de hadde å så? Når nistematen til en liten gutt, kunne mette tusenvis av mennesker, hvem er vel vi til å undervurdere hvor mektig Gud kan bruke din tjeneste, som forelder eller som søsken, som leder eller som ansatt? Et frø kan virke lite, men i Guds øyne er det ment for å være viktig, når det plasseres der det er ment for å være. Kanskje ikke tiden er moden enda for at du skal reise til andre siden av jorden å være misjonær, men misjonærene her ute kan umulig be kollegaen din hjem på kaffe, eller besøke din tante på sykehjemmet. Du kan se dem i øynene, og spørre “kan jeg be for deg?”. Du kan være til praktisk hjelp for dem som ikke vet hvor hjelpen skal komme fra. Du kan være utsendt av Ham, til dem du er kalt til.
Hvordan bruker du øyeblikkene dine? Stedene du er, menneskene du møter?
Jeg vet at det ikke er lett. Det er det ikke for oss heller. Her om dagen traff vi en gammel, hjulbeint mann som Pagna begynte å prate med. “Jeg har lyst til å be for ham”, tenker Pagna, og leter etter en anledning. Men så melder tvilen seg. “Hva om han blir helbredet? Eller tar imot Jesus? Hvor skal jeg sende ham? Jeg er i en ukjent landsby nå, vet ikke om noe kristent fellesskap i nærheten…” og så videre. Pagna endte med å overkomplisere det såpass at han lot være å be, takket for praten, og kjørte fra ham. Vi er ikke nødt til å be for alle syke vi møter, men når innfallet detter inn, ikke la spørsmålet om noen andre vil vanne, hindre deg i å så! Hvis Gud gir vekst, vil Han også ta vare på det gode kornet. Hvis ingen tør å så, av frykt for at ingen vil vanne… hva skal spire, når vannet så kommer?
Drømmen og visjonen vi føler vi har fått for Kambodsja, “prosjektet” vi ofte henviser til, føles ofte alt for stort. Det er fort gjort å begynne å tvile - kan det være rett at vi skal starte dette? Er det bare oss som dagdrømmer, eller har Gud virkelig sagt dette til oss? Men med tvil kommer ny trygghet. Hver gang tvilen har meldt seg, har den blitt slått tilbake med dobbel kraft.
Flere lokale pastorer og ledere av lokale eller internasjonale organisasjoner vi møter her nede, har sagt at “dette er akkurat et sånt prosjekt jeg har lengtet etter for Kambodsja” eller “dere snakker helt i tråd med det som hele veien har vært vår visjon, men som vi ikke har visst hvordan vi skal gå videre med!”. Da må vi minne oss selv på det opplagte: Selvsagt er det for stort for oss. Det er jo ikke vår drøm dette, det er jo Guds! Hvis det er Han som står bak og trekker i trådene, er det ikke rart det er større enn det vi ville sett for oss. Hvis det er Ham som har gitt oss mandatet, skylder vi å omfavne dette store, nye, skumle, spennende, oppdraget med åpne armer og sommerfugler i magen.
Det er ikke størrelsen på oppdraget vi må se på, men det er lydigheten til Ham som kaller. Spesielt når Hans planer er annerledes enn det vi hadde sett for oss. Vi planla aldri å få mange barn, eller å bosette oss i Kambodsja. Hadde du spurt meg for noen år siden om det var mulig for oss å reise ut som misjonærer, med så mange barn og en syk mann, ville jeg ristet på hodet. Noen ganger sier omstendighetene en ting, mens Gud utfordrer oss til å stole på Ham som ser lengre. Virkelig..? Tør jeg dette..? Orker jeg dette…? Klarer jeg dette…? Å være lydig i sånne situasjoner krever mye tillit og ofte utholdenhet… men resultatene har alltid overgått både forventningene, og hva jeg trodde vi var i stand til.
Hva vil vi kunne se tilbake på når det er gått 10 år, 15 år, 20 år? Hvordan vil det å vokse opp med oss, påvirke barna våre og deres historier? Hvilke historier vil de fortelle, de livene som skiftet kurs fordi en av oss fikk påvirke dem?
Jeg håper det er større enn det jeg kan klare å se for meg.
Dersom du ønsker å stå med oss i bønn, og motta litt mer detaljerte nyhetsbrev med mer sensitive opplysninger vi ikke kan legge ut offentlig, klikk her.
Dersom du ønsker å bidra til å gjøre visjonen vår virkelig gjennom å støtte oss økonomisk, klikk her.
Kunne du tenke deg å bidra med kompetanse, jobbe ved skolen (Vi håper på oppstart 2026/27), komme som volontør eller på andre måter hjelpe oss med dette, ikke nøl med å ta kontakt!
Sist, men ikke minst… Del gjerne videre med andre du tror kan være interessert!
Alle bilder i dette blogginnlegget er tatt av familien Phen, og skal ikke gjengis uten tillatelse.
